Mamma mia jeg er gal!

Til å begynne med; vi er alle litt gale. Det finnes ingen god definisjon av å være psykisk syk, men når du blir så gal at dine plager hindrer deg i å fungere som du ønsker i hverdagen, så kan det være greit å oppsøke hjelp. Men psykiske utfordringer, det er en del av livet til oss alle (med noen få hederlige unntak, det er dem som er de egentlige raringene).

I Danmark har de funnet ut at 82 % har vært i behandling for psykisk lidelse en gang i livet. Alle har kanskje ikke vært psykisk syke, men har du psykiske plager, kan vi altså trygt si at du er psykt normal.

Men hvordan er det da å ha psykiske utfordringer. Som sagt, det er ingen mal, men vi har observert at våre pasienter bærer på en rekke myter.

Vi kan oppsummere med en gang, så slipper du å lese resten:

• Det finnes ingen riktige eller gale tanker – alle er ok

• Du er ikke alene, selv om du ikke greier å se hva andre sliter med

• Du er ikke unik, mange sliter med akkurat det samme som deg

• Du takler ikke livet dårligere enn andre

• Du har lov til å ha det kjipt uten å ha noen «god grunn»

• Du er ikke et håpløst tilfelle

• Barndommen preger deg, men definerer deg ikke

• Ikke bedriv venneregnskap

• Å ha det vondt, betyr ikke at du er svak

Jeg har negative tanker / negative følelser.

Dette sier alle våre pasienter. Og de ønsker å fjerne de negative tankene / følelsene. Surprise! Negative tanker har vi alle, og det kommer vi alltid til å ha, hver dag til dagen vi dør. Så negative tanker er ikke problemet i psykiske lidelser, men de som har psykiske plager har blitt veldig opptatt av noen negative tanker.

Jeg er mislykket, ingen liker meg, ingen setter pris på meg, jeg er til bry, jeg er feit, jeg er uintelligent, jeg er rar, jeg er ikke god nok, jeg er en feil, jeg er slem, jeg blir misforstått.

Låter dette kjent? Det burde det, fordi disse tankene er en del av vår normale hjerne. Tanker er som pust, og puls, de er autonome, de produseres i et bankende kjør, uavhengig av hvem du er. De kommer i alle farger og former, negative som positive. Kanskje du ikke husker de negative tankene som nettopp ble listet opp, men det er ikke fordi du er skånet for dem, men fordi du ikke hekter deg opp i dem. Men noen, de husker dem, de ruger på dem og går til krig mot dem. Istedenfor å normalbehandle tankene, så særbehandler de tankene. En tommelfinger regel, er at til sterkere ubehag den negative tanken gir deg, til større sjanse er det for at akkurat du begynner å særbehandle den.

Hvilken av tankene vi særbehandler, forteller oss om den psykiske plagen du har. Er du veldig opptatt av tanker om sykdom og død, da kan det fort hende at du utvikler helseangst. Fordi du lurer hjernen din til å bli sykt opptatt av det syke. Er du veldig opptatt av negative tanker om kropp og utseende, da kan du fort befinne deg med hodet over en doskål. Er du opptatt av ting du ikke gjør godt nok, av dine feil og mangler, da kan du fort ende opp med lav selvfølelse, prestasjonsangst, depresjon og sosial angst. Er du veldig opptatt av alle tanker som skaper en stressende følelse i kroppen din? da er det kort vei til generalisert angst. Er tanker om avvisning din cup of tea, da vil du fort ende opp med relasjon og kanskje emosjonsproblemer. Vi kunne fortsatt slik i det uendelige, men poenget er enkelt: Det er ikke de negative tankene (og følelsene) dine som er det sykelige (det er faktisk helt normalt), det er ditt behov for å særbehandle de som er djevelen. Og akkurat her er vi alle like, vi digger å særbehandle noen tanker, til tross for at det ikke hjelper oss. (Om du er mer interessert i dette temaet, les bloggen vår om negative tanker)

Jeg er unik / jeg er ensom

I fare for å gjenta meg selv, 82 % av alle dansker har psykiske plager gjennom livet (ups der gjentok jeg meg selv likevel, 82 % altså). Du er nok ikke alene og du er ikke unik. En av de mest vanlige tingene vi hører er at pasienter føler de er alene, at alle andre fungerer og håndterer livet. Men at pasienten ikke gjør det. Dette er en forferdelig følelse, og den er svært tyngende. Men vi kan avsløre med en gang at dette ikke stemmer. Du er ikke alene.

Noen pasienter forteller at når de ser andre «vellykkede» personer på sosiale medier eller hører om andres “vellykkede” liv, så føler de på en sterk ensomhet. Samtidig kan det også være demotiverende å høre andre fortelle om sine psykiske utfordringer, når de samme personene utad virker så vellykkede og du selv føler deg som en taper. Det er ensomt å tro at det er kun du som ikke takler livet. Til dette er det greit å spør? «Pleier du å vise plagene dine, eller skjule dem?» Du er ikke så ulik alle andre som du skal ha det til. Det vi ser av andre er den siden de vil vise. Vi vil vise oss som tilstrekkelige, og fremstå som mestrende. Det er normalen. Hva som foregår bak fasaden, når vi ikke ser på, det vet vi faktisk ingenting om. Vi ser ikke andres indre demoner, deres kamper, og vi får sjeldent innblikk i den delen av livet der de ikke fungerer. At man kan fremstå suksessrik på ett området betyr ikke at man kan stange hodet i veggen på et annet. Og de aller fleste som sliter, er like anonyme som deg og meg.

På den andre siden kan det å utad fremstå resurssterk og mestrende være en svært ensom følelse, når du på innsiden føler deg liten og ubetydelig. Du prøver å holde en sterk fasade, samtidig som ingen andre ser deg og smerten du bærer på. Ingen spør deg hvordan du har det. Det er ikke alltid de som roper høyest er de som har det vondest.

Selv om vi føler oss unike og ensomme, så er vi mange. Du takler ikke dette dårligere enn andre. Vi sliter ikke alltid med det samme samtidig(og der er vi gjerne ulike), men med noe av og til. Og det er helt sikkert en god del som sliter med akkurat det samme som deg akkurat nå, selv om du ikke kan se det.

Barndommen min har skylden / mine foreldre har skadet meg

Det er ikke til å skyve under en stol at barndommen har en betydning, at foreldre i stor grad kan skade et barn. Men det er ikke så enkelt, fortiden har ikke alt å si. Vi vet aldri helt sikkert hva som har bidratt til dine plager. Av og til kan vi se en åpenbar årsak, ofte er det ingen årsak. Ofte er våre plager helt tilfeldig. «Men hva med de gangene barndommen har en betydning». Jo, men du er ikke barn lenger. Strategiene du brukte som barn for å holde deg trygg, trenger du ikke lenger.

Som barn har vi behov for å bli bekreftet (validert) i våre følelser. La oss ta tanken «jeg er mislykket» eller «jeg er dum», helt vanlige negative tanker og følelser. Har du blitt møtt støttet og validert i følelsen (tanken), så er du kanskje blitt robust nok til å tåle den. Det vil si at når tanken dukker opp senere i livet, så begynner du ikke å særbehandle den, du normalbehandler den selv om den er smertefull. Du prøver ikke å fjerne den, du tåler den, du er robust. Men validering skjer ikke bare gjennom foreldre, den kan også skje gjennom viktige andre, gjennom venner, men også gjennom egne indre prosesser, formet av ulike og unike personligheter og opplevelser. Uavhengig av årsak så kan du endre deg. Du kan velge å møte den vonde tanken på en ny måte, dine gamle strategier definerer deg ikke, de er ikke deg. Du har fremdeles fri vilje og endrings kapasitet. (er du mer interessert i dette tema, kan du lese bloggen vår om barndom, validering og selvfølelse)

Jeg er ikke syk nok / fattige barn i Afrika

Dette er noe av det vanligste vi hører, at vi ikke har lov til å ha det vondt, at vi liksom ikke har en god nok grunn. Som om et dommerpanel sitter å delegerer mengde smerte utfra objektive kriterium. En slik tilnærming til sine plager ender opp i mer skam og selvforakt. Når man ikke lenger har lov til å ha det vanskelig, så er man dårlig stilt. Da går man i alle fall til krig mot sine vonde tanker og følelser. En prøver å fjerne de, klandre seg selv for å ha det vondt, for å ha negative tanker. Vi undertrykker og bagatelliserer, vi går inn i en borgerkrig mot våre tenker og følelser. Og om du skulle være i tvil? Ja, borgerkrig er særbehandling av tankene. Dette er det motsatte av validering. Istedenfor å koble seg av tanken og normalbehandle den, så går vi rett i strupen på den. Noen tror at det å anerkjenne at man har et problem er det samme som å være selvmedlidende og «sutrete», men dette er faktisk første steg på veien til å gjøre en endring, til å lære seg å tåle sine tanker, møte de på en mer konstruktiv måte, og forhåpentligvis greie å slippe taket.

Jeg tar alltid initiativ/ jeg blir ikke sett

Enda en slager er pasienter som føler de tar mye initiativ i vennerelasjoner, men at dette ikke er balansert. De gir mer, enn hva de får tilbake. De lager ett vennregnskap der de regner på hvor ofte de tar kontakt, og hvor ofte de selv blir kontaktet. Av ulike grunner er dette en antagelse som må modifiseres.

Den mest åpenbare feilvurderingen er at vi har en lei tendens til å huske våre egne initiativ og glemme bort andres forsøk. Vi har også en tro på at våres initiativ er tydelige og konkrete for andre, mens vi overser andres forsøk på initiativ. “det hadde vært gøy og dratt på kino en dag” vil kanskje av deg sees på som ett initiativ, men den andre vil se på det som informasjon. Vi har en selektiv hjerne, som er mer fokusert på hva vi selv er engasjert i og vi får dermed en feil når vi “objektivt” skal gjøre opp venneregnskapet.

Den andre er at vi er ulik disponert om vi er passive eller aktive. Noen er aktive, de er inititativtakere, men ett flertall er passive. En som er initativtaker vil ofte være på minus siden, men det er slik det er å være initiativtaker. De passive reflekterer ikke over dette, og deres manglende engasjement er ikke ett bevis på avvisning, det er rett og slett at de er ulik deg. Siden det gjerne er flere passive, vil du gjerne oppleve at dette gjelder flere relasjoner,men det er sånn det er og sånn det skal være. Og lage ett venneregnskap her vil være en håpløs øvelse. Ett annet problem er aktive gjerne plukker ut passive venner, fordi den aktive gjerne vil velge aktvitet, og plukker da ut passive som lett blir med på det som blir valgt. Man får da ett nettverk med passive som er selvvalgt. Det er ikke noe galt i det, men da må du også tåle og være initiativtageren vennegjengen.

Det tredje handler om at sosiale behov varierer. Om du har ett sosialt behov, så skulle det bare mangle at du tar ansvar for det. Vi kan ikke forvente at andre tar vare på vårt sosiale behov. At du tar mer kontakt kan rett og slette bare være individuelle forskjeller i sosiale behov. Det betyr ikke at du ikke er viktig, eller at ingen bryr seg om deg.

Jeg er ett håpløst tilfelle / en enigma.

Håpløshet og manglende tro på endring , er et gjentakende mantra. Men, dette er ikke sant. At du ikke greier å endre deg frem til nå, betyr ikke at du ikke kan endre deg.

Alle våre pasienter har prøvd å endre seg, gjerne i en årrekke, før de oppsøker hjelp. Men ingenting fungerer. Tvert imot opplever de å bli verre. Og der sitter du da, i terapistolen. Vel, her kommer en opplysning: Det er dine forsøk på å endre deg som gjør at du ikke endrer deg. Din særbehandling av ditt problem, gjør at ditt problem vokser og du blir problemfokusert. Til slutt er problemet altoppslukende og gjennomsyrer hver tanke i hodet ditt, de fargelegger opplevelsene dine. Strategiene du bruker for å håndtere, har gjort vondt verre. Men det er selvsagt åpenbart, om du har prøvd å endre deg i årevis uten effekt, så mister du til slutt troen. Håpløsheten og mismotet brer seg som ugress. Mange vil da begynne å dyrke den negative tanken «jeg kan ikke endre meg», den særbehandles og bæres rundt på gullstol. Og dette vil i selv kunne være årsaken til stagnasjon og manglende endring. Om du er interessert, les mer i vår blogg om fri vilje og determinisme

Det er min skyld / jeg er svak

Dette er også en slager blant mange av våre pasienter. En snarvei til mer skam og selvforakt.

Men er dine psykiske plager virkelig selvvalgt, da har du en rar hobby. Det er veldig få som ønsker å være ensom, å bli mislikt, misforstått, å føle seg utilstrekkelig og uønsket. Vi formes av våre erfaringer, våre møter med andre mennesker, våre gener og oppvekst, tilfeldige valg vi tar hver dag, der noen er mer uheldige enn andre. Vi blir hele tiden formet. Men vi har evnene til å endre dette, til å se seg selv i et nytt perspektiv og ta bedre valg. Slik vil vi oppleve mer kontroll over hvem vi er og hvem vi vil bli.

Men betyr det at du er svakere enn andre? Nope. Det er ingen som velger at kroppen skal gå i alarm hvis du sier noe dumt, føler deg avvist, eller når du føler deg fanget i en kø eller buss. Vi velger ikke at kroppen går i krisemodus om hjertet hopper over ett slag. Vi velger ikke vår emosjonelle respons, og det er ikke rettferdig fordelt hvor sterke følelsesmessige reaksjoner vi får i ulike situasjoner. Noen er generelt mer emosjonelt sensitive en andre, noen ganger har vi opplevelser som har gjort enkelte situasjoner mer ubehagelige. Ofte er det tilfeldig at vi får en sterk emosjonell reaksjon. Og jo sterkere vi føler, jo større behov har vi for å komme ut av situasjonen eller fjerne ubehaget, selv om det rasjonelt sett ikke er farlig. De som ikke føler noe, har ikke det behovet. Det er ikke slik at de er sterke fordi de ikke opplever frykt, de har jo faktisk ingen frykt de skal håndtere. Det kreves ikke mot i møte med utfordringer, om du ikke føler ubehag. Robusthet er ikke fravær av frykt, men vår evne til å håndtere å stå i den. Og den evnen kan vi trene opp.

Det er ikke svakhet å gå i motbakke, du er ikke svak når du må sjonglere hverdagen bærende på en tung ryggsekk, det er ikke svakhet å stå oppreist i en emosjonell storm. Det er ikke svakhet, men misforstått styrke. Det er frykten for å være svak. En unødvendig kampvilje i møte med det vonde. Robusthet er ikke styrke til å bekjempe det vonde, men å tåle det svake. Du er ikke svak, tvert om, du er unødvendig sterk; men akkurat det trenger du ikke være lenger. Tankene er ikke farlige. Følelsene kan ikke drepe deg. Du kan koble fra, og bruke energien din på det du ønsker skal være viktig i ditt liv.

Dette er ikke en utfyllende liste. Men du er ikke alene, det finnes en utvei, og ikke minst; det er ingen skam å ha det vanskelig!.